Miljøstatus i Norge  |   Miljøstatus i fylkene  |   Miljøstatus i kommunene  |   Om nettstedet  |   Nettstedskart
Hovedside
Naturområdene

Selv om Svalbard ved første øyekast kan virke goldt og karrig, har øygruppa en variert natur og et biologisk mangfold som er helt unikt.  Naturen på Svalbard har stor opplevelsesverdi, og er ett av de lettest tilgjengelige områdene i Arktis.


Store, dominerende villmarksområder
Svalbards naturområder preges i ulik grad av menneskets nærvær.  Da det fortsatt ble drevet en intensiv fangstvirksomhet på Svalbard (fram mot 2.verdenskrig) var det fangstfolk i de fleste fangstterreng på øygruppen. Mange steder finnes etterlatenskaper etter forskning, ekspedisjoner og spor etter utvinning av kull og mineraler. I dag er den faste, daglige aktiviteten i hovedsak begrenset til bosetningene Ny-Ålesund, Longyearbyen, Barentsburg, Svea samt stasjonene Hornsund, Bjørnøya og Hopen. Ut over dette har vi de fire fangststasjonene som fremdeles er i drift: Mushamna ved Woodfjorden, Austfjordnes ved Liefdefjorden, Kapp Wijk ved Nordfjorden og Akseløya i Van Mijenfjorden.  Menneskelig ferdsel og tilhold har mye større omfang på sommerstid enn på vinteren. Cruiseturisme og snøskuterturisme bidrar på hver sin tid på året til at tusener av turister kommer seg ut til områder som ellers på året knapt har besøkende. Unntaket er forskere eller Sysselmannen på tokt eller tilsynsoppdrag.
Sørspissen av Bjørnøya
Sørspissen av Bjørnøya. Foto: Knut Fossum, Sysselmannen på Svalbard
 
I dag dekker vernede områder ca. 65 prosent av Svalbards landareal og ca. 85 prosent av alt marint areal innenfor territorialgrensa på 12 nautiske mil.
 
Mesteparten av Svalbard er i dag uberørt av tyngre, tekniske naturinngrep.  Ca. 98 prosent kan defineres som villmark. Her er naturmiljø og artsmangfold rimelig uberørt, med unntak av at klimatiske endringer og langtransportert forurensning virker inn.  På fastlandet var andelen villmark i 2003 bare 11,7 prosent. Villmark er her definert som områder mer enn 5 km fra større, tekniske inngrep. På Svalbard foregår aktiviteter som påvirker villmarkskvalitetene; cruiseturisme, skuterturisme og rekefiske. Slike aktiviteter fanges i dag ikke opp av definisjonen på inngrepsfrie områder.
 
Tap av mangfold er uerstattelige, og kan unngås
Vår måte å bruke naturen og naturressursene på har hatt konsekvenser – også på Svalbard. Rovdrift på hval og hvalross er eksempler på det.  Naturtypene på Svalbard er ikke truet i dag, Flere arter som finnes på Svalbard står imidlertid på den norske rødlista for 2006.  På Svalbard er det flere gode eksempler på vellykkede verne- og forvaltningstiltak. Både hvitkinngås, isbjørn, hvalross og rein er arter som tidligere var utsatt for overbeskatning, men som i dag finnes i livskraftige bestander.  Opprettelsen av de store verneområdene i 1973 og i perioden 2002-2005 har også vært svært viktig for å sikre leveområder for de nevnte artene og for å sikre områder uten nevneverdig menneskelig påvirkning.

Bevaringseffekter vil i mange tilfeller komme lenge etter at tiltak er gjennomført. I vår tid kan klimaendringer bidra til at naturtyper og artsutvalg på Svalbard raskt kan komme til å endre seg. Biologisk mangfold utgjør sammen med tilgangen til ren jord, rent vann og ren luft grunnlaget for vår eksistens. Biologisk mangfold er også grunnleggende for samfunnets verdiskapning og vår livskvalitet og velferd.

Økt nordområdefokus øker presset på naturmiljøet
Svalbard var i historisk sammenheng en allmenning og en råvareleverandør. De siste årenes økte fokus på nordområdene både med hensyn til energiressurser, fiskerier, forskning og turisme gjør at presset på Svalbards naturområder igjen kan være økende.
 
Det faktum at så store deler av Svalbard er vernet gir en viss trygghet for at naturkvalitetene er sikret for fremtiden, men i en situasjon med knapphet på økonomisk viktige ressurser kan verdiene komme under sterkt press. Klimatiske endringer vil kunne lette adgangen til områder som i dag normalt er lite tilgjengelige for utnyttelse enten det gjelder olje, gass, fiskerier eller turisme. Fremtidige veivalg når det gjelder utslipp av miljøgifter og klimagasser, arealbruk, turisme og ressursutnyttelse, vil være avgjørende for om vi kan beholde naturkvalitetene på Svalbard.
 
Nordenskiöldbreen
Nordenskiöldbreen. Foto: Norsk Polarinstitutt
 
Innenfor bosetningene er økt utbygging, krav om bedre infrastruktur og utvikling i folketall faktorer som alle virker inn på naturtyper og biologisk mangfold.
Avveining mellom bruk og vern
Gjennom Svalbardmiljøloven er målsettingen for Svalbard at vi skal beholde et tilnærmet uberørt miljø når det gjelder villmark, landskapselementer, flora, fauna og kulturminner.  Innenfor denne rammen kan det drives miljøforsvarlig bosetting, forskning og næringsdrift.
 
Ulike aktiviteter kan imidlertid komme i konflikt med miljømålsettingene. Fortsatt er det mange utmål spredt rundt på Svalbard som potensielt kan gi grunnlag for utvinning av kull, olje, gass og mineraler. Turistnæringa er ett av hovedsatsingsområdene på Svalbard. Trenden totalt sett er en økning i ferdsel og et økt antall besøkende til øygruppen. Mange turister opplever Svalbards villmarksområder fra en snøskuter i et guidet følge innenfor turområde 10. Et økende antall fraktes med ekspedisjonscruiseskip ut til de fjerntliggende område på Spitsbergen og over til Svalbards østre deler. Stadig nye landstigningsplasser tas i bruk.  Dette er en utvikling som ikke ble forutsett da de store verneområdene ble opprettet i 1973.
Innenfor bosetningene kreves arealplaner og planlagte inngrep skal meldes. Spesielt innenfor Longyearbyen planområde er det stor utbyggingsvirksomhet. Behovet for å ivareta biologisk mangfold også i planområdene er til stede.  

Med økt folketall, mer fritid og bedret økonomi øker kravet om at områder skal åpnes for fritidsbebyggelse gjennom fortetting eller tilrettelegging for nye felt.

Tilpasse vernebestemmelser og bevare inngrepsfrie områder
  • Behovet for å oppdatere gjeldende vernebestemmelser er stort, spesielt for verneområdene fra 1973. Det arbeides nå med flere tiltak for å beskytte spesielt viktige naturområder og kulturminner mot forstyrrelser og slitasje. Det vil bli innført strenge krav til drivstoffkvalitet  for skip som seiler innenfor de store verneområdene. Det vil også bli satt en øvre grense for antall passasjerer på cruiseskip i de østlige reservatene.
  • I Forvaltningsplanen for Barentshavet, St.meld.nr. 8 (2005-2006), nevnes behovet for en marin verneplan i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten blant annet av hensyn til forskning og overvåkning. Behovet for en slik verneplan omfattende arealer ved Svalbard bør vurderes med bakgrunn i NP Rapportserie 118 Marine verdier i havområdene rundt Svalbard.
  • Vi har i dag gode virkemidler for å kanalisere og styre ferdsel, men for lite kunnskap om hvor det er viktigst å bruke disse virkemidlene.  Vi vet for lite om hvor, når og på hvilken måte tålegrensene eventuelt blir overskredet. Det vil derfor være behov for en mer omfattende og finmasket overvåking av og kunnskap om natur og kulturminner på Svalbard enn det vi nå har.
  • For å stå best mulig rustet i vurderingen av aktiviteter som berører villmarksverdiene, er det viktig at eksisterende kunnskap om biologisk mangfold på øygruppen bearbeides og systematiseres i Naturbasen og andre databaser. Arbeidet med å kartlegge naturverdier i områder hvor disse er mangelfullt kjent eller hvor tidligere data er foreldet, må fortsette.
 
Temabilde

Bookmark and Share
Logo NP Sysselmannen Ansvarlig redaktør: Stein Ø Nilsen - Norsk Polarinstitutt.  stein.nilsen@npolar.no      
Norsk Polarinstitutt. Polarmiljøsenteret - 9296 Tromsø .     Tlf: 77 75 05 00
 
Sist oppdatert 17.11.2009 : Sysselmannen på Svalbard og Norsk Polarinstitutt