Svalbards naturområder preges i ulik grad av menneskets nærvær. Da det fortsatt ble drevet en intensiv fangstvirksomhet på Svalbard (fram mot 2.verdenskrig) var det fangstfolk i de fleste fangstterreng på øygruppen. Mange steder finnes etterlatenskaper etter forskning, ekspedisjoner og spor etter utvinning av kull og mineraler. I dag er den faste, daglige aktiviteten i hovedsak begrenset til bosetningene Ny-Ålesund, Longyearbyen, Barentsburg, Svea samt stasjonene Hornsund, Bjørnøya og Hopen. Ut over dette har vi de fire fangststasjonene som fremdeles er i drift: Mushamna ved Woodfjorden, Austfjordnes ved Liefdefjorden, Kapp Wijk ved Nordfjorden og Akseløya i Van Mijenfjorden. Menneskelig ferdsel og tilhold har mye større omfang på sommerstid enn på vinteren. Cruiseturisme og snøskuterturisme bidrar på hver sin tid på året til at tusener av turister kommer seg ut til områder som ellers på året knapt har besøkende. Unntaket er forskere eller Sysselmannen på tokt eller tilsynsoppdrag.
 |
|
Sørspissen av Bjørnøya. Foto: Knut Fossum, Sysselmannen på Svalbard |
|
I dag dekker vernede områder ca. 65 prosent av Svalbards landareal og ca. 85 prosent av alt marint areal innenfor territorialgrensa på 12 nautiske mil.
Mesteparten av Svalbard er i dag uberørt av tyngre, tekniske naturinngrep. Ca. 98 prosent kan defineres som villmark. Her er naturmiljø og artsmangfold rimelig uberørt, med unntak av at klimatiske endringer og langtransportert forurensning virker inn. På fastlandet var andelen villmark i 2003 bare 11,7 prosent. Villmark er her definert som områder mer enn 5 km fra større, tekniske inngrep. På Svalbard foregår aktiviteter som påvirker villmarkskvalitetene; cruiseturisme, skuterturisme og rekefiske. Slike aktiviteter fanges i dag ikke opp av definisjonen på inngrepsfrie områder.