Miljøstatus - Svalbard - Tema - Dyr og planter

Hopp over meny Dyr og planter Pattedyr Fugl Fisk Flora Hopp til menystart

Pattedyr

De eneste landpattedyrene på Svalbard er rein, fjellrev og den innførte smågnageren østmarkmus. I tillegg har vi isbjørn som er et sjøpattedyr, men som ofte treffes på land. Seks selarter og 11 hvalarter holder også til ved øygruppen. Fire av selartene og tre av hvalartene er stedegne for Svalbard.

Tilstand: Individantallet øker for tidligere hardt beskattede arter
Påvirkning: Klimaendringer og miljøgifter gir uforutsigbar fremtid
Tiltak: Behov for målrettet biologisk forskning og overvåkning

Tilstand Påvirkning Tiltak

Individantallet øker for tidligere hardt beskattede arter

Kort oppsummert kan tilstanden for pattedyr på Svalbard beskrives slik:

Svalbardreinen har, etter at den ble totalfredet i 1925, økt sin utbredelse på øygruppen. Antall rein er ukjent
Fjellreven på Svalbard er utbredt over det meste av øygruppen. Arten er tallrik, men bestandsstørrelsen er ikke mulig å anslå
Østmarkmusa er en introdusert art. Den har en begrenset utbredelse rundt Colesdalen og Grumant, men observeres regelmessig i Longyearbyen
Isbjørnen er en av de mest profilerte dyrearter i Arktis. Den var gjenstand for hard fangst inntil den ble totalfredet i 1973. Etter den tid har bestanden trolig økt sakte
Hvalrossen er eksempel på en art som sakte har kommet tilbake etter å ha blitt slaktet ned på 1600-1800 tallet. Men økningen i bestanden etter fredningen i 1952 har vært langsom
De andre stedegne selartene er storkobbe, ringsel og steinkobbe. Gode bestandstall for de to førstnevnte finnes ikke
Hvithval, narhval og grønlandshval utgjør de stedegne hvalartene på Svalbard. Det foreligger ingen bestandstall for disse artene

På Norsk Rødliste 2006 er fem pattedyrarter vurdert for Svalbard. Isbjørn, hvalross og steinkobbe er alle plassert i kategorien Sårbar. Dette baseres på redusert kvalitet på leveområdene for isbjørn på grunn av avsmelting av is. For de andre to artene er grunnlaget for vurderingen lav reproduserende bestand.

Svalbardrein
Svalbardreinen var på fredningstidspunktet nede i en anslått bestand på ca. 1 000 dyr. I dag er bestanden betydelig høyere. For noen år siden ble den anslått til over 10 000 dyr. Dette var svært usikre tall fordi reinen bare ble talt i et utvalg av områdene på øygruppen, og med intervaller av ulik lengde.

I dag vet vi ikke eksakt hvor mange rein det er på Svalbard, og informasjon fra de faste overvåkingsområdene viser at bestandene varierer betydelig i antall individer fra år til år. Imidlertid ser det ut til at reinen har vendt tilbake til de fleste områder hvor den opprinnelig eksisterte.

Overvåkingsdata og tilfeldige observasjoner gir grunn til å tro at bestanden i dag er tallrik og levedyktig. Reinen har siden 1978/79 blitt overvåket i tre områder på Svalbard – Brøggerhalvøya sør for Kongsfjorden, Adventdalen og Reindalen. Data for disse områdene viser at bestandene i de to nabodalene, Reindalen og Adventdalen, har relativt lik dynamikk.

Bestanden på Brøggerhalvøya, som ligger langt unna de to andre overvåkede bestandene, økte raskt etter utsetting av 15 dyr i 1978. Den nådde en foreløpig topp i 1993. Etter en ekstrem høst som førte til mye ising på bakken, kollapset bestanden vinteren 1993/94. Hard beiting reduserte bæreevnen i området. Bestanden svinger nå rundt et lavere antall dyr enn det maksimum en hadde i 1993. Dette er som forventet for introduserte bestander av store planteetere i et nytt område.

Alle de overvåkede bestandene viser betydelige svingninger. Dødelighet og kalvetilvekst varierer med ising, snømengde og snøkonsistens på vinteren og sommertemperatur som påvirker planteveksten. Det er ingen tydelig trend i noen av bestandene, men både Adventdalen og Reindalen har hatt høye tettheter av rein de siste årene – sannsynligvis et resultat av gunstige værforhold.

Eksempel på bestandsutviklingen for rein i ett av undersøkelsesområdene på Svalbard.

Fjellrev
Fjellrevbestander som lever i områder uten smågnagere, slik som på Svalbard, er karakterisert ved at de er relativt stabile. Bestanden overvåkes årlig i to områder – Brøggerhalvøya Kongsfjorden og Adventdalen – Sassendalen. Feltarbeidet som gjøres i juli, avdekker andelen av kjente hi med yngling samt kullstørrelse.

Overvåkingen på Brøggerhalvøya/Kongsfjordområdet har pågått årlig siden 1990. I perioden 1990-95 økte antall fjellrev i dette området, etterfulgt av en brå nedgang høsten 1995. Revebestanden var fortsatt lav i 1996-97, men økte i årene etter for å nå et høyt nivå igjen i 2002. Økningen i første periode kan tilskrives stor reindødelighet og tilgang på kadavre. I samme periode økte bestanden av hvitkinngås og derved mattilgangen sommerstid. Årsaken til den brå nedgangen i 1995 er ikke kjent.

Overvåkningen viser at i områder uten smågnagere kan en likevel fra tid til annen oppleve store variasjoner i tetthet, spesielt innenfor lokale områder. Dette kan påvirke produksjonen til lokale byttedyrbestander, i dette tilfellet gjess. Overvåkingen i Adventdalen/Sassendalen har pågått i to perioder, fra 1982-89 og siden 1997. Antall fjellrevkull født i dette området, varierer også mellom år, men har så langt ikke vist noen trender.

Det er så langt ikke noe som tyder på at det er langsiktige endringer i fjellrevbestandene på Svalbard. Den ser ut til å tåle den årlige fangsten på mellom 80 og 160 rev. Gode bestandsestimater finnes ikke, men tettheten i Adventdalen/Sassendalen (ca. 900 km2) er anslått til 1-2 rever pr. 10 km2.
Les mer om fjellrev i MOSJ.


	Fjellrev (Vulpes lagopus) i sommerdrakt. Foto: Norsk Polarinstitutt

Østmarkmus
Østmarkmusa ble sannsynligvis innført med høy til russiske husdyr i forrige århundre. Utbredelsen på Svalbard er meget begrenset og lokalisert til en smal 20 km lang kyststripe i Grumantområdet ved Isfjorden. Den er ikke funnet med sikkerhet utenfor kyststrekningen Longyearbyen – Barentsburg. Forekomsten er nå helt uavhengig av menneskelige bosetninger. Bestanden varierer betydelig i antall og utbredelse, avhengig av dødelighet og reproduksjon. Vintre der været veksler mellom mildvær og kulde ser ut til å holde bestanden nede. Dødeligheten er stor i år der deler av beite- og leveområdene iser ned. Endringer i klima kan gi muligheter for spredning av arten. Musearten overvåkes årlig i kjerneområdet i Grumant, og overvåkning av arten er viktig fordi den er mellomvert for en parasitt Echinococcus multilocularis, også kalt revens dvergbendelorm.

Isbjørn
Isbjørnen er en av de mest profilerte dyrearter i Arktis. Den var gjenstand for hard fangst inntil den ble totalfredet i 1973. Etter den tid har bestanden sakte økt. Først i 2004 lyktes det å få gjennomført en telling av populasjonen i felleskap med russerne. Den felles norsk-russiske Svalbardpopulasjonen ble beregnet til 3000 individer. Isbjørnen er i spesiell fokus når det gjelder miljøgifter og klimaendringer. Dramatiske endringer i isforholdene rundt Svalbard vil påvirke isbjørnens livsmiljø betydelig.

Hvalross
Hvalrossen er eksempel på en art som sakte har kommet tilbake etter å ha blitt sterkt overbeskattet på 1600-1800 tallet. Økningen i bestanden etter fredningen i 1952 har vært langsom. Hvalrossen på Svalbard og er en del av en felles bestand med Frans Josef Land. De fleste liggeplassene på Svalbard er i naturreservatene i øst. Disse brukes hovedsaklig av okser. Det er få kuer og kalver rundt Svalbard. De befinner seg for det meste i områdene ved Frans Josef Land. Basert på telling av bestanden i 2006, er det nesten 3.000 hvalross på Svalbard. SelStorkobbe og ringsel er vanlige rundt hele øygruppa. Disse artene er tallrike, men gode bestandsanslag finnes ikke. Svalbard har verdens nordligste bestand av steinkobbe. Disse selene lever langs vestkysten av Spitsbergen. Bestanden er anslått til rundt 1.000 individer. Både ringsel og steinkobbe er indikatorarter i MOSJ og overvåkes av Norsk Polarinstitutt.


	Storkobbe (Erignathus barbatus). Foto: Mats Hjelle, Sysselmannen på Svalbard.

Hval
Hvithval, narhval og grønlandshval utgjør de stedegne hvalartene på Svalbard. Det foreligger ingen bestandstall for disse artene, men disse er indikatorarter i MOSJ og overvåkes av Norsk Polarinstitutt. Grønlandshvalen ble så å si utryddet under den tidlige hvalfangsten fra 1600-1800-tallet og er fortsatt svært sjelden. Enkelte dyr har blitt observert i området den senere tid. 20 individer ble observert på et forskningstokt vest for Spitsbergen våren 2006. Det vakte også betydelig oppsikt da en grønlandshval ble observert i Longyearbyen havn senere på sommeren.


	Grønlandshval (Balaena mysticetus). Foto: Stein Tore Pedersen, Sysselmannen på Svalbard

Tilstand Påvirkning Tiltak

Klimaendringer og miljøgifter gir uforutsigbar fremtid

Landpattedyrene påvirkes av klimaendringer og miljøgifter som dramatisk kan endre livsbetingelsene. Graden av påvirkning fra miljøgifter er større for fjellrev enn for rein på grunn av ulike næringskjeder. På Svalbard finnes kystøkotypen av fjellrev som finner mat både i den landbaserte (terrestre) og marine næringskjede. I periodene 1973-74, 1983-84 og 1991-92 ble miljøgifter undersøkt i fjellrev på Svalbard. Nivået av miljøgiften PCB var i 1991-92 fordoblet sammenlignet med de to første periodene. Nå er prøver fra rev fangstet i 1998-99 analysert. PCB-nivåene er tilbake på samme nivå som på 1970-tallet. Verdiene for fjellrev er like høye som de som er målt på isbjørn i 1998.

Fjellreven på Svalbard har tre ganger så høye PCB-verdier som fjellrev på Island og ca. åtte ganger høyere enn i Canada og Alaska. Nivåene av miljøgifter avhenger av fødesammensetningen. Rever som henter mye av sin føde fra sjøfugl og den marine næringskjede, har høyere nivåer av PCB. Miljøgiftene lagres i fettvev. Fjellrev (og andre arter) som har store sesongvariasjoner i lager av kroppsfett, er spesielt sårbare fordi miljøgiftene frigjøres når fettlagrene forbrennes. Giftstoffer frigjøres fra lagringsvev, som fett, til effektorganer som lever og hjerne. Fettdepotene er lavest i sulteperioder på vinteren og hi-perioden på sommeren. Hvilke effekter miljøgiftene har på fjellrevene i slike situasjoner vites ikke sikkert, men det er grunn til å tro at de kan ha negativ effekt på fjellrevens immun- og reproduksjonssystem.

Svalbardrein og østmarkmus vil kunne påvirkes negativt av endringer i klima dersom vinternedbøren i form av snø øker og det blir hyppigere isingsepisoder på grunn av vekslende regn og kulde. Økt planteproduksjon sommerstid vil kunne virke positivt, men det finnes i dag ikke empirisk grunnlag for å si noe om dette. Det mangler kunnskap om hvordan klimavariasjoner vil kunne påvirke fjellrev på Svalbard. Så vel rein som fjellrev kan være sårbare for forstyrrelser av økt ferdsel. Reinen er særlig sårbar rundt tidspunktet for kalving og i vintre med mye snø og nedising av beite. Graden av påvirkning vil avhenge av volum, hvor og hvordan det kjøres. Dagens menneskelige aktivitet synes ikke å påvirke reinbestanden i noen stor grad. Fjellreven er mest sårbar i yngleperioden. Imidlertid er det ikke utført tilstrekkelige undersøkelser på sårbarhet for verken svalbardrein eller fjellrev så sikre konklusjoner kan ikke trekkes.

Sjøpattedyrene er også påvirket av endringer i klima. Isbjørnen er i stor grad avhengig av isforholdene for vandringer og næringssøk. I tillegg trenger de tilgang til sikre hiområder med mye snø. Selartene bruker isen til ungekasting, hvile og til å sole seg i hårfellingsperioden.

Redusert tilgang på is vil kunne endre selenes livsmiljø betydelig. Sjøpattedyrene er også i en viss grad påvirket av utviklingen innen fiskeriene. Miljøgiftene har virkninger på flere av sjøpattedyrene. Disse har vi i dag ikke full oversikt over konsekvensene av.

Tilstand Påvirkning Tiltak

Behov for målrettet biologisk forskning og overvåkning

Best mulig kunnskap om naturmiljøet er nødvendig for å forstå de terrestre (land) og marine økosystemenes sammensetning og funksjon. En fortsatt overvåking av utvalgte arter av pattedyr må sikres da dette gir det beste datagrunnlaget for å vurdere effekter av miljøgifter, endringer i klima og menneskelig aktivitet. Disse artene bør være nøkkelkomponenter i økosystemene på Svalbard. Dette vil på sikt kunne gi oss en bedre forståelse av ulike faktorers påvirkning på økosystemnivå og ikke bare på enkeltarter. Noe er gjort på miljøgiftbelastningen på fjellrev, men det mangler fortsatt studier på effekter og nivåer av nye miljøgifter.

I tillegg til dagens overvåkning bør også rein i et område i de østre deler av Svalbard overvåkes – for eksempel Svenskøya som ikke er eksponert for menneskelig ferdsel eller stor grad av inn- og utvandring av dyr. En forvaltningsplan for svalbardrein må utarbeides. Det samme gjelder fjellrev. Kjever av døde rein fra perioden 1983-2006 bør analyseres for alder. På fjellrev er også mye forskningsmateriale ennå ikke er ferdig bearbeidet og publisert. Felles for begge artene er at vi har kunnskapshull mht. effekter av menneskelige forstyrrelser.

Det er viktig at hvalrossen skjermes mot for innpåslitne turister på liggeplassene. Foto: Arild Lyssand, Sysselmannen på Svalbard.

For sjøpattedyrenes del er det viktig å få etablert en overvåkning av bestandene og at pågående forskningsinnsats videreføres. Effekten av ferdselsforstyrrelser på hvalross bør avklares. I dag er 65 prosent av Svalbard fredet. Følgelig er store deler av øygruppens leveområder alt sikret. Disse områdene er ikke skjermet mot eventuell uheldig ferdsel eller forurensning. Det er derfor nødvendig å vite om det er spesielt viktige områder eller arter som i tillegg bør sikres gjennom vern eller andre virkemidler.

Svalbardvalmue.
Foto: Halvard R. Pedersen

	Tema
	ForurensningFriluftslivKulturminnerNaturområdeneKlimaFerdselDyr og planterInternasjonalt samarbeidBosetning og næringsvirksomhet